Kunnskapssenter for Laks og Vannmiljø (KLV)     En samarbeidsarena for forskning, næringsliv, forvaltning og allmennhet
Om KLV Bakgrunn Formål Vedtekter Styret Fagrådet Ansatte Stiftelsesråd Publikasjoner Kunnskapsserien Oppdragsserien Kronikker Rapporter/Notater   Barn/Unge Naturveiledning Turbokser Om Laks Den Atlantiske laksen De norske laksestammene Laksen som ressurs/kulturbærer Trusselbildet Prosjekter Naturveileder - villaks Biobank anadrom vill laksefisk Småblanken Overvåkning - laksetrapper Sorteringsfiske - rømt opprettsfisk Linker Forskning og utvikling Organisasjoner Offentlig forvaltning Lover og forskrifter Laksebørser Annet		Int

Den Atlantiske laksen Innhold Utbredelse i ferskvann Utbredelse i havet Levesett biologi Status for den Atlantiske laksen Utbredelse i ferskvann Atlantisk laks (Salmo salar L.) er delt opp i mange reproduktive bestander som gyter i store og små vassdrag med utløp til Atlanterhavet både i Europa og Nord-Amerika. Arten har sin naturlige utbredelse fra Nordvest-Russland i nord (vest for Ural) til Portugal i sør, inkludert Storbritannia, Irland, Island og -på den andre siden av Atlanterhavet- fra Canada i nord til New York i sør. Det finnes også en bestand på Grønland. Den atlantiske laksen deles inn i fire genetiske hovedgrupper: baltisk laks i østersjøen, øst-atlantisk laks i Europa, vest-atlantisk laks i Nord-Amerika og nordlig laks i Barentsregionen. Norsk laks tilhører i hovedsak øst-atlantisk laks, mens bestandene i Finnmark sannsynligvis tilhører nordlig laks. (kilde: NOU 1999:9, kap 3). De atlantiske laksebestandene er i sterk tilbakegang, og i store deler av utbredelsesområdet er den nesten utryddet. En tredje del av restbestandene finnes i Norge. De norske bestandene utgjør derfor en stor andel av den genetiske variasjonen innenfor arten, og Norge har et spesielt ansvar for å ta vare på arten. Utbredelse i havet Postsmolten vandrer relativt raskt ut fjordene og ut i åpne havområder. Oppvekstområdene i havet er vestkysten av Grønland, rundt Færøyene, i Norskehavet og Barentshavet. Det er fortsatt en del kunnskapshull når det gjelder vandringsrutene til de ulike laksebestandene, men det arbeides med å få kartlagt oppvekstområdene. Dersom laks fra sørlige og nordlige geografiske områder bruker ulike deler av Nord-Atlanteren som oppvekstområde, vil det kunne medføre at de i forskjellig grad påvirkes av de varierende miljøforholdene i havet. SALSEA-Merge er et NASCO-program som startet i 2008. Gjennom dette forskningsprogrammet gjennomføres det omfattende tokt hvor målene blant annet er å få større kunnskap om utbredelse, vandring og ernæringssituasjon for de atlantiske laksestammene i havet. Les mer på denne linken: http://www.nasco.int/sas/salseamerge.htm Figuren gir en grov oversikt over hvor beitevandringene til den atlantiske laksen. Kilde: Norske lakseelver Til toppen Levesett/Biologi I motsetning til de fleste fiskearter som enten er saltvannsfisk eller ferskvannsfisk er laksen en anadrom art. Den atlantiske laksen gyter i elvene på seinhøsten/vinteren (oktober-januar), eggene klekkes påfølgende vår og den første levetiden tilbringes i elven. Etter en viss tid (1-6 år) smoltifiserer laksen, det vil si at den blant annet gjennomgår fysiologiske forandringer som gjør den i stand til å tåle sjøvann. På et gitt tidspunkt om våren vandrer smolten fra elva og ut i havet hvor den oppholder seg fra ett til fem år. Dette er en næringsvandring. Når den har spist seg opp og blitt kjønnsmoden vandrer den tilbake til den elva den kom fra for å gyte. Enkelte hanner kjønnsmodnes uten at de har vært på næringsvandring i havet. Disse kalles gyteparr. Størrelsen på gyteparren er på lik linje med ungfisken som oppholder seg i vassdraget. Gyteparren deltar under gytingen. Figururen viser laksens livssirkel. Kilde: Norsk institutt for naturforskning/Knut Kringstad. Til toppen Laks fra ulike vassdrag varierer i størrelse, kroppsform og alder ved gyting. En del av denne variasjonen skyldes påvirkning av miljøfaktorer, mens noe er bestemt av genetiske egenskaper som varierer mellom de ulike bestandene. Gjennom seleksjon over mange generasjoner er laksen i den enkelte elv blitt tilpasset miljøforholdene slik at for eksempel en egenskap som tidspunkt for smoltutvandring, er optimalisert for maksimal produksjon og overlevelse. Det finnes også enkelte ferskvannsstasjonære bestander av laks, som lever hele livet i ferskvann. Laksebestander som gjennomfører hele livssyklusen i ferskvann kalles relikte bestander, fordi de betraktes som isolerte rester av tidligere bestander av sjøvandrende laks. Det finnes få slike bestander, og nesten alle bruker innsjøer som oppvekstområde, slik sjøvandrende laks bruker havet. Alle bestander av ferskvannslaks i Europa som ikke er utryddet, er sterkt redusert på grunn av ulike typer menneskelig påvirkning. I Norge hadde vi opprinnelig fire ferskvannsstsjonære laksestammer. I dag har vi bare bleka i Byglandsfjorden og småblanken i Namsenvassdraget igjen. Småblanken skiller seg fra de andre relikte bestandene ved at den utelukkende lever på rennende vann. Bleka og småblanken er de eneste laksebestandene som er ført opp i Norsk Rødliste (Nedreaas mfl. 2006). Begge er vurdert som kritisk truet, med begrunnelse at de finnes på et lite geografisk område, samt at det har pågått en bestandsreduksjon over lengre tid. Status for den Atlantiske laksen. De ville bestandene av atlantisk laks er i sterk tilbakegang, og i store deler av utbredelsesområdet er den nesten utryddet. Norge har hele en tredje del av restbestandene og har dermed et spesielt ansvar for å ta vare på og utvikle arten. Norge har gjennom ratifisering av internasjonale konvensjoner forpliktet seg til å bevare mangfoldet innen arten. Til toppen

Besøksadresse: Finn Christiansens vei 1  Telefon: 478 91 943 / 414 95 000  E-post: Laksesenteret@hint.no  Postadresse: Postboks 313 7801 Namsos